En bedre kapitalisme ? ("Vær ikke redde...")

Lindorffs solskinnshistorie om sin satsing på humankapitalen som noe langt mer enn en "festtale-frase" skapte en bølge av meninger i media. Sørbø hadde en provoserende reaksjon,- som er vist lenger opp. Her kommer min reaksjon på hans problemstilling (hva er problemet?) og også lenke til Kathrine Aspaas sin kommentar i Aftenposten 4.mai. Den anbefales å lese. Bildet av kvinnen i hånden på KING KONG er myntet på Sørbø. Hun sier mot slutten at "Følelsessamfunnets mest etterspurte egenskap vil sannsynligvis være emosjonell kapasitet og innsikt".

 

En reaksjon på Tommy Sørbøs artikkel  "Kvinner lønner seg mest" av Torny Annina Berg

I lys av solskinnshistorien om Lindorff (Aftenposten 30.mars) som har tatt i bruk et moderne verktøy for å få det menneskelige engasjement på dagsorden, skrev Tommy Sørbø en Kultur- kommentar den 9.april.

Han mener at begrepet menneskelighet blir borte når det er et middel for å oppnå fortjeneste.

Det virker som han mener at i det det lønner seg, så forsvinner nettopp menneskeligheten. Hvis det å bry seg om hverandre, ha gode venner og føle at man jobber med det man liker, gir økt kunnskapsdeling, utvikling og resultater, så er det altså kynisk?

Bedre personlig utvikling og det hele mennesket som strategisk satsingsområde for økt verdiskaping, er det å tråkke på folk eller å løfte folk?

Selskaper innser nå at de er en del av en helhet, et samfunn, og at de har mange flere interessenter enn sine eiere og aksjonærer. Det innebærer at målsettingene utvides i flere retninger. De er opptatt av flere enn seg selv, hvilket gir en langt mer finurlig økonomisk modell, og ikke minst strategi. Alt er ikke matematisk, lineært og rasjonelt. Eksempelvis tas glød, kreativitet, talent og tillit inn under folden. Uten noen lineær kausalitet.

Destruktiv kaptalisme, som har et fravær av respekt og tillit har medført grådighet, snusk og sammenbrudd. Dette stammer i høy grad fra det stikk motsatte fokus enn det ovennevnte.

Personlig hører og leser jeg daglig om både forskning og trender som peker på blant annet to ting; at kunnskap er den viktigste ressurs for organisasjoner og at en dypere mening med arbeidet gir den enkelte et rikere liv. Maslows behovspyramide er nå bredest i toppen og smalest i bunn, - selvrealisering og anerkjennelse driver den enkelte.

Talentet får i langt høyere grad komme til sin rett. Vi brenner mer for det vi gjør. Lederrollen tilrettelegger og coacher, fremfor å kontrollere og kommandere.

Det er utfordrende - ikke meningsløst.

At noen kvinner lett tilegner seg denne coachrollen for sine medarbeidere er ikke noen stor overraskelse. Gjensidig respekt og mindre autoritet og kontroll er for all del også i menn. Forskning viser at emosjonelle ferdigheter (EQ) teller langt mer enn logisk intelligens (IQ). Det viser seg at rasjonell logikk og dyktighet ikke er bærekraftig alene. Vi er avhengig av gode relasjoner, samspill og åpenhet. Dette for å øke både den personlige utfoldelse og for organisasjonen; innovasjon, utvikling og ytelse. Både i næringslivet og i offentlig sektor. Ikke bare for penger til eierne.

Selskapenes sjel appelerer til et sosialt samspill. (Mer "vi" enn "jeg".)

 "Dersom de myke kvinnelige verdier blir kosmetikk for beinhard mannlig forretningssans, hva er da poenget?" spør Sørbø.

• Kanskje poenget ikke er å utnytte kvinnelige talenter men å bygge opp en bedre kultur, - hjelpe ledere (uavhengig av kjønn) til å endre seg fra ett tidligere mekanistisk industriperspektiv til et moderne humanistisk, kunnskapssfokusert perspektiv.
  
  
• Kanskje det er for å legalisere og normalisere at følelser betyr noe. Vi vil bli sett, annerkjent. Og ha tid og rom for å samtale på jobben - med noen man stoler på. Ikke bare utføre arbeidet.
  
  
• Gjør det noen skade at selskapene oppdager at de faktisk leverer bedre resultater, hvis de tør å satse på dette? De utøver en mer bærekraftig ledelse som gir en bedre overelevelsesevne for selskapet og en bedre livskvalitet for den enkelte.
  

Ulike verktøy og ulike tilnærminger velges i de ulike selskaper.

Og det finnes selvsagt mange fler "verktøy" enn denne humankapitalen. Sistnevnte har kanskje fått på seg "kapitalbegrepet" for å åpne ørene også hos de mest rasjonelle, mekanistiske økonomer eller ingeniører.

Noen finner fortsatt dette med følelser, respekt og anerkjennelse patetisk.(Jeg er blitt fortalt at noen ingeniører vrir seg i stolen før de tar tak i dette.)

Her dreier det seg om driverene for både kunnskaping, engasjement og livskvalitet, hentet fra de mest elementære menneskelige behov. Med støtte i sosialantropologi, filosofi, psykologi, sosiologi, kompleksitets- og ledelsesteori med mer, så er det neppe et lite blaff av innvirkning på de tradisjonelle forretningsmodeller og den tradisjonelle kapitalisme som vi nå ser at gjør sitt inntog.

Det er pendelen som dyttes millimeter for millimeter vekk fra den rene effektivitetskulturen, som har en uheldig arv fra industrisamfunnet (hvor den ansatte var en lydig produksjonsbrikke) - til en moderne kunnskapskultur hvor mangfold, åpenhet, tillit og respekt gir en bedre verdiskaping. For den enkelte, organisasjonen og samfunnet. Kvinner dyttes i dette tilfellet ikke inn i en kynisk produksjonsmaskin for å utnyttes.

Det er dreiningen til å inneha bedre emosjonelle ferdigheter og sosiale og etiske antenner som kanskje får litt drahjelp av kvinner her og der.

Menn er naturlig nok mest utsatt for denne tricky omstillingen - til en "emosjonell kunnskapsleder" med et fokus utover det finansielle.

Kunnskapsledelse er en nødvendig overlevelsesferdighet.

Organisasjonene må være ekstremt smarte, responsive og raske i vendingen. Organisasjoner må samtidig satse på langsiktighet og finne sin "sjel". Mange velger da inngrep som å gjøre noe med kulturen sin, endre verdisyn.

• Gjort riktig kan det gi oss det som vi så desperat trenger - organisasjoner som agerer med et helhetlig fokus.
  
  
• Gjort feil kan vi som "nervevrak" fortsette å haste inn i fremtiden uten å bruke vettet. Det å forsette blindt nedover denne veien, hvor tempo og profitt er de primære verdier, - der det er null tid til å tenke seg om og til å relatere seg til noen, det er selvmord.

Vi ser jo rundt oss at næringslivet lærer mer av kunst, av kreative miljøer og av de ideelle organisasjoner. Motsatt og, men ren effektivitet kalles "udyret" versus "skjønnheten".

En av flere mentale modeller som hindrer kunnskapsledelse, er jfr. forskeren M. Wheatley:

• Organisasjoner er maskiner - denne tro eller metafor på bedrifter, den kommer til syne hver gang vi skaper separate oppgaver, roller, funksjoner samt re-engineerer arbeidsdelingen for å oppnå forutbestemte ytelsesnivåer. Hvis da folk behandles som marionetter, så er det ikke rart det er motsand mot forandring.
  
  
• Du kan bare lede/styre det du kan måle - ("If you can't measure it you cant manage it".) Vi bruker tall for å styre alt. Hvis vi ikke kan relatere et tall til et fenomen, ja så får det ingen oppmerksomhet. Det utbredte er da å ta tak i det som er lettest målbart…Resten er fort glemt. Flere slike innarbeidete virkelighetsforståelser eller mentale modeller vises fortsatt tydelig.
  

"We long to heal the split between the strong human values we hold dear and old business models where they are irrelevant." -Verna Alle

Mange av disse verdier, som er i hjertet av "menneskelighet" kan motarbeides av både kultur, lederverdier, kontrollmekanismer og forøvrig i samspillet mellom mennesker. Som vi ser på verdensbasis og på flere eksempler i Norge, så er det mye destruktiv mistillit og grådighet.

I lys av kunnskapsledelse og kunnskapsøkonomi kan det tegnes en ny helhetsmodell, som blant andre Peter Drucker har skissert lenge. Det innebærer en ny etikk for både den enkelte persons livskvalitet og utvikling - og for de varige virksomheter - som virker positivt for samfunnet.

Både denne "humankapitalen" som hjelper ledere over i det moderne, tricky kunnskapssamfunnet - og andre tilnærminger som verdibasert ledelse, økt emosjonell intelligens (EQ) og flere andre verktøy og bevegelser er mulige virkemidler på nevnte pendel.

Pendelen vil flytte seg fra en deterministisk til en mer sosial modell for næringsliv og samfunn. Hvem ønsker å dytte den tilbake?

Her er Kathrine Aspaas Kommentar i Aftenposten 4 mai 2003 Jeg anbefaler særlig slutt-satsen.

Torny Annina Berg

 

2003-05-06 Torny Annina Berg