Er kunnskap makt?

"Gapet mellom virkeligheten slik de oppleves av en hjemmesykepleier, en økonom og en forsker, vitner om at kommunene trenger å skape møteplasser." Skriver doktorstipendiat ved Høyskolen i Vestfold.Tenk efter:






Berit Aanderaa, førstelektor og Liv Hanson Ausland, doktorstipendiat, HENÆR-senteret ved Høgskolen i Vestfold Mai 12, 2005

Utfordringene for dagens velferdskommuner er mange. Vi forstår at det ikke er enkle svar på disse, men i nyhetene det siste året, har det kommet fram forhold som vekker vår uro.

Vi har hørt om hjemmesykepleiere som får bestemt tidsbruk for gjennomføring av arbeid ned til minste detalj, som at de får 10 minutter til å dusje fru Evensen, 8 minutter til frokost osv.

Vi hører om kommunalsjefer som forlater stillingene sine, fordi de ikke vil forvalte gapet mellom forventet resultat og tilgjengelige ressurser.

Vi hører om virksomhetsledere i både skole og hjelpetjeneste som får sin fremste oppgave knyttet til å holde budsjetter, og innen både barnehager og eldreomsorg blir det reist spørsmål om nødvendigheten av fagfolk.

Hvilke typer faglige diskusjoner og tankemønstre ligger til grunn for kommunens avgjørelser?

Hvordan skjer kommunikasjonen mellom de som prioriterer og beslutter og de som utfører arbeidet?

Hva skjer med kompetansen til lærere, førskolelærere, sykepleiere og barnevernsarbeidere hvis deres kompetanse ikke blir lyttet til?

Og hva skjer med ideen om velferdssamfunnet?

En viktig oppgave for kommunen må være å forvalte kunnskap som bakgrunn for planer og prioriteringer. Tradisjonelt har det vært en arbeidsdeling mellom de som har utviklet kunnskapen (eksperter og forskere), de som har formidlet kunnskapen (lærere og ledere) og de som anvender kunnskapen (ansatte og borgere).

I dette bildet er det ingen selvfølge med tilbakemelding fra praksisfelt til eksperter og lærere. Tankemåten bygger på forestillingen om at det finnes et kunnskapshierarki, at de som står over andre i pyramiden faktisk vet og kan mest, og at de derfor er i stand til å treffe de rette beslutningene.

Hva skjer hvis vi ikke lenger kan stole på at det er slik? Hvis ekspertkunnskapen og kompetansen faktisk er størst hos dem som er nærmest brukeren, og at "forvaltningsleddene" over har en helt annen agenda? Som å holde et budsjett, eller helst få mer ut av mindre?

Svarene på slike spørsmål er selvsagt ikke bare knyttet til penger eller til politikk. Da hadde ikke utfordringen også vært vår, men det er den! Vår høyskole har ansvaret for utdanningen til lærere, førskolelærere, sykepleiere, vernepleiere og ingeniører.

Høyskolen har også ansvar for mye av den etter- og videreutdanning som tilbys, både til disse og andre faggrupper. Høyskolen trenger erfaringen til etterutdanningsgruppene, slik at vi på kan videreutvikle vår kunnskap om praksisfeltet.

Ved HENÆR-senteret har vi snart ti års erfaring med å skreddersy etter- og videreutdanning for kommuner og deres ansatte, særlig innen helse, omsorg og undervisning.

Vi har samarbeidet med 15-20 kommuner, der det overordnede perspektivet er helsefremmende og forebyggende arbeid.

Nå lurer vi på om vår etterutdanning har helsefremmende effekt for disse ansatte, eller om de i stedet opplever økt frustrasjon og handlingslammelse?

Bakgrunnen for en slik refleksjon kommer av at vi har erfart at etterutdanning sjelden omfatter både ledere, administrasjon og utøvere på en gang, og at det derfor ikke er noen selvfølge at lært kunnskap omsettes i praksis.

Tiden vi lever i kalles av mange for postmoderne. Det vil si at gamle sannheter er i endring, og at det eksisterer mange sannheter parallelt om de fleste forhold.

I lys av dette ser vi at vi er i en overgang fra ett kunnskapsforvaltningsregime til et annet, hvor alle leddene både produserer, formidler og bruker kunnskap.

Dette medfører nye krav til kommunikasjon og samarbeid. Tradisjonelle skillelinjer må ombrekkes for å få grep om disse endringene. Dette gjelder forholdet mellom ulike fag, mellom utførelse, administrasjon og ledelse, og det gjelder forholdet mellom erfaring og teori.

Kunnskapsutvikling "på tvers" krever gjensidig nysgjerrighet på kunnskaper og erfaring utviklet av de andre på feltet.

Dermed har både høyskolen og kommunene en utfordring i forhold til kunnskapsforvaltning. Vi trenger erfaringen og kunnskapen til yrkesutøvere for fortsatt å kunne tilby god utdanning.

Gapet mellom virkeligheten slik de oppleves av en hjemmesykepleier, en økonom og en forsker, vitner om at kommunene trenger å skape møteplasser der kunnskap fra praksisfelt, forskning og teori kan drøftes som grunnlag for beslutninger og prioriteringer.

Felles utdanning kan være en slik møteplass. Her har vi gjort spennende erfaringer i vårt samarbeid med kommuner, og vi gjør det gjerne flere ganger!

2005-05-12 Torny Annina Berg