Nanoteknologi - del IV: Matvarer, jordbruk, fiske

Denne månedens nanoartikkel handler om et tema det er vanskelig å komme seg utenom: Mat og Drikke og de bakenforliggende tradisjonelle primærindustriene våre; jordbruk og fiskeri. Hørt om mus som fiskeoljeprodusent?





SMÅ MUNNFULLER AV STOR BETYDNING

Vi har tidligere snakket om at en nanoteknologisk definisjon er at vi bevisst manipulerer atomer og molekyler. Selvfølgelig er dette også mulig med de stoffene vi lever av, men hvorfor gjør vi det egentlig.

Hvem vil egentlig at vi "mekker med" maten; noe av basisen for livet? Svaret finner vi blant annet i følgende tankerekke: Mat består stort sett av dyre- eller planteprodukter. Dyr og planters vekst styres av gener og proteiner; de samme byggesteiner som lager oss. Ergo kan vi få verdifull viten om oss selv ved å studere dyr og planter på et molekylært nivå.

Og derfor ligger noe av den finansielle drivkraften i det vi skal se på i dag i Nanomedisinen og dens salgbare produkter bygget på genomfarmasi.

For vi har ikke lov å forske på mennesker, men vi kan "jukse litt" ved å studere våre genetiske slektninger i en tilsynelatende søken etter bedre matvarer. Dette har også ledet til egne, nye fagområder, så som genomernæring; kunnskap om den effekten maten har på oss relatert til egenskaper knyttet til vår genetiske struktur. For vi vet jo alle at vi er genetisk forskjellige, så da er det vel bare naturlig at hver en av oss reagerer litt forskjellig på det vi spiser; mao. at en diett som passer for deg ikke nødvendigvis er riktig for meg.

La oss hente fram noen eksempler på hvordan denne utviklingen påvirker maten vår, gjennom produksjon, bearbeiding og innpakning.

Produksjon

Nøkkelen til effektiv matvareproduksjon ligger i å fremme de egenskaper ved maten vi setter pris på, samtidig som vi hemmer de vi ikke vil ha. Eksempler på dette er å tilføre maten vitaminer, mineraler og annet som vi synes er sundt, uten at dette gjør noe med smaken på det vi får i oss. SkinCola er et eksempel på dette. I utgangspunktet snakker vi her om vann som er tilsatt molekylære forbindelser som skal være godt for huden vår.

En annen metode er å gjøre genetiske endringer på organismen vi henter maten fra. De fleste har kanskje hørt om forkortelsen GMO (GenModifiserte Organismer). Dette er innpoding av nye arveegenskaper for å gi maten helt nye egenskaper (større tomater, mer værbestandig korn, osv.). Folk flest—spesielt i Europa—har imidlertid reagert negativt på den slags tukling med skaperverket.

Vitenskapens svar på denne skepsisen kalles for SupraOrganics, som kort sagt betyr å aktivisere gensekvenser i dyret eller planten som har ligget "sovende" gjennom generasjoner. Dette mener man er mindre problematisk enn GMO-enes innpodede genetisk materiale fra andre organismer. Kanskje ikke så rart så lenge egenskapene som hentes frem gjennom gentransplantering er like spektakulære som en ny type mus som produserer fiskeolje … 

De som imidlertid har kommet lengst med nanoteknologiske produksjonsmetoder, er matvaregiganten Kraft (eier bl.a. Freia og …): I deres NanoteK visjon ser de for seg halvfabrikata drikkevarer som kunden selv bestemmer både smak, farge, styrke og tekstur på etter at han har komet hjem.

Bearbeiding

Uansett hvor maten kommer fra, skal den før eller senere bearbeides i en eller annen industriell form. Enten vi her snakker om fiskemottak eller gartnerhaller, så skal maten tas hånd om og gjøres klar for utsendelse på en måte som sikrer kvalitet; både renhet og smak. Her hjelper nanoteknologiske metoder industrien ved å skape muligheter for overflater  der uønskede molekylære forbindelser (bakterier og virus) ikke fester seg. Og om så allikevel skulle skje er overflatene også i stand til å ta livet av bakterier som måtte oppstå, enten dette er i industrien eller etter at du har fått maten hjem.

Nanomembraner og filtre hjelper også til med å holde uønskede avfallsstoffer unna det vi skal spise; enten det dreier seg om forurensing av vann og luft, eller molekylære forbindelser i maten selv (sprøytestoffer, o.l.) som vi ikke vil skal havne i munnen på forbrukeren. Av og til kan det også være greit å få med seg hva vi spiser: Om biffen er ku, hest, eller til og med menneske (ja, for chipen linken fører til sjekker også det!)

Innpakning

Når først maten er laget og bearbeidet, er utfordringen å beholde både konsistens og smak så lenge som mulig. Alternativt; å varsle forbrukeren om at varen ikke lenger har den kvalitet man burde forvente. Vi er med andre ord interessert i at maten ikke kan råtne , at den ikke er behandlet galt, at den har riktig serveringstemperatur (og at denne har holdt seg optimal gjennom lagringstiden) og at vi kan følge matvarens vei fra produsent til forbruker .

På alle disse stegene langs veien vokser det produkter fram (se linkene for eksempler) som skal sørge for en ting: At maten vi har kjøpt når vår gane i en forfatning som oppleves som "ferskest mulig" (www.hortresearch.co.nz).

Hva disse oppfølgingsmetodene har å si for mengder mat som blir kastet på grunn av at de ikke er "optimale", er en helt annen historie som ikke skal fortelles her.

Men kanskje vi kan trøste oss med at den kastede maten kan gi oss sårt tiltrengt energi på andre måter?

Hvor går Norge?

EUCAT hadde nylig en islandsk klient som etter å ha tatt i bruk antibakterielle overflater i produksjonslokalene nå går rundt i stormarkedet Japan og forteller at deres fisk " … er 10-15 prosent renere enn den norske …" Dette 'bevises' gjennom å peke på de egenskaper nanokrystallint sølv har på bakteriers vekstmuligheter, og dermed de muligheter de samme bakterier har for å overleve i den islandske fisken. For japanere—som kvalitetsbevisste forbrukere—har dette en betydning (hvor stor gjenstår å se), men hvordan de norske forbrukerne vil reagere på de kontrollmuligheter nanoteknologien gir dem, er ennå et slags ikke-tema. Først og fremst fordi Norske matprodusenter, -utviklere og -distributerer ikke ser ut til å skjønne hva som skjer og dermed heller ikke hvordan de skal møte denne fremtiden.

Neste gang:

Informasjonsteknologien - Bakgrunnen for det alle våre nanoartikler har handlet om, er å finne i den enorme utvikling som skjer på datamaskinfronten. Dette er samtidig i seg selv den kanskje mest velutviklede "nanoindustrien" vi har. Hvordan og hvorfor skal vi se på neste gang. Så hvis du ennå er sulten, kan kanskje en matbit være tingen. Hvem vet hva som befinner seg i den …

Terje Berg, april 2004

Bio

Forfatteren Terje Berg er Senior Partner i EUCAT as (www.eucat.com); et norsk-basert internasjonalt miljø som driver med informasjonsformidling, undervisning og rådgivning innenfor akselererende teknologier. Berg er også Founding Member i Nanobusiness Alliance (www.nanobusiness.org), styremedlem i European NanoBusiness Association (www.nanoeurope.org) og norsk koordinator for det EU-støttede B2B-nettverket EMINENT (http://www.ivamnrw.com/eminent). Når han ikke jobber, leker han med sine to sønner på seks og ni år og løfter stadig tyngre vekter ...Har du spørsmål og kommentarer treffes han på terje@eucat.com eller mobil 920 88 345

2004-06-22 Torny Annina Berg