Kvinner lønner seg mest?

Når kvinners evne til å vise menneskelighet blir en lønnsom investering for næringslivet, innebærer det en seier for de myke verdier, eller betyr det at selve meningen med begrepet menneskelighet blir borte? Tommy Sørbø reagerte med følgende da Lindorff's solskinnshistorie om gode ledere og engasjerte medarbeidere kom i avisen:

 

Trykket første gang i Aftenposten på Kultursiden 9.April 2003, som svar på Lindorffs historie 30.mars

Når kvinners evne til å vise menneskelighet blir en lønnsom investering for næringslivet, innebærer det en seier for de myke verdier, eller betyr det at selve meningen med begrepet menneskelighet blir borte?

Dagens kvinner ser i hvert fall ut til å bli vinnere både på skolen og i arbeidslivet. I norsk stil beskriver de følelser på en måte som læreren vet å verdsette, og i næringslivet bruker de følelser på en måte som markedet vet å verdsette. Å satse på kvinner er ikke lenger noe man bare gjøre ut fra statsfeministiske påbud eller alminnelig politisk høflighet, det er simpelthen godt næringsvett.

Under overskrifter "Humane ledere gir penger i kassen", kunne vi forrige søndag lese i Aftenposten om hvordan kvinnelige ledere i selskapet Lindorff øker profitten ved å profilere på myke verdier. Det er ingen grunn til å tvile på at dette riktig, ja, det er nesten underlig at ikke enda flere har oppdaget dette tidligere.

Det postmoderne informasjonssamfunn er, om ikke skapt av, så i hvert fall som skapt for kvinner. Det er ingen tvil om at det man tradisjonelt forbinder med kvinnelige egenskaper, som evne til å kommunisere, estetisk dømmekraft, kontakt med følelser, intuisjon og empati, er viktige ressurser om man skal lykkes i dagens arbeidsliv. Om disse egenskapen er bestemt av genene, psykologien, språket eller samfunnet er i denne sammenheng ikke vesentlig, poenget er at de fungerer.

I en tid der vi skaper oss selv gjennom vårt forbruk og vår opptreden, er åpenhet, omstillingsvilje og evne til å kunne lytte viktigere enn noensinne, ikke minst i forhold til markedet. Mennesker med en høyt utviklet intuisjon er nærmest blitt uunnværlige i næringslivet, politikken og mediene, områder der det som bekjent gjelder å kunne snuse, lukte, lytte og tefte seg frem til hva markedet til en hver tid måtte ønske.

På 1800-tallet var den kvinnelige intuisjonens viktigste arena borgerskapets stuer. Intuisjon ble sett på som en slags sjette sans, en evne som ga kvinnen adgang til ektefellens, barnas, naboens og venninnenes følelser og dypereliggende motiver. Kvinner var gjerne bedre til å lytte, og de var lette å betro seg til. I nære forhold hadde kvinner utviklet en høyere sosial intelligens enn mannen, som i sin selvhevdende brauting ofte gikk glipp av nyansene i kommunikasjonen med andre mennesker.

Selv om de fleste av disse kvinnene var utestengt fra produksjonens maskuline sfære, var de likevel en påminnelse om at det fantes en fundamental annen måte å forstå livet på, noe som for eksempel Ibsen kunne utnytte, når han gjorde dem til tragiske helter, klemt mellom samfunnets krav og deres eget følelsesliv. Mange av disse kvinneskikkelsene har dermed blitt fortolket som forløpere for det moderne, frigjorte individ, noe som har gjort at ikke minst feministene har klemt Ibsen til sine bryster.

Men i dag har altså denne spisskompetanse på menneskelighet, I Lindorff også kalt "human kapital", endelig nådd ut over privatlivet, og finansinstitusjonens suksessrike kvinnelige ledere kan i embetes medfør tumle omkring i en humørfylt livsutfoldelse der så vel pilespill som gocart inngår. Det er selvfølgelig ingenting i veien for at også deres mannlige kolleger kan forsøke å lære seg de samme myke teknikkene, slik at også de kan score poeng på humankapitalindeksen, få høyere produktivitet og bedre sin lønn.

At næringslivet på den måten tjener penger på å vise menneskelighet er naturligvis ikke noe negativt, det selvmotsigende og kyniske kommer frem i det øyeblikk man utarbeider et komplekst system for å måle graden av menneskelighet opp mot graden av fortjeneste.

Denne kvinnelige kompetanse på menneskelighet som det flagges med i artikkelen blir da nemlig redusert til et middel for å oppnå et helt bestemt mål, nemlig fortjeneste. Det som i første omgang kan fortone seg som en befriende vårvind av humør og livsutfoldelse i en ellers manns- og resultatdominert verden, er i virkeligheten ikke noe annet enn en grundig, kalkulert investering med tanke på å få mest mulig igjen.

Nå vil sikkert noen hevde at godt humør og gode resultater er - oversatt til seminarspråk - en vinn-vinn-situasjon. Men det er bare det, at i det øyeblikk man viser følelser og menneskelighet fordi det lønner seg, så forsvinner selve meningen med begrepet menneskelighet.

Skulle man peke på en kjerne i humanismen måtte det være nettopp den, at ingen kan bruke et annet menneske utelukkende som et middel. Mennesket er et mål i seg selv. At folk drar nytte av hverandre er en selvfølge, men det forutsetter på en eller annen måte en form for gjensidig respekt, en slags symmetri i forholdet.

At vi kjøper tjenester av hverandre er greit nok, i hvert fall så lenge vi kan møtes på en felles plattform som ivaretar begges parters interesser, men i det øyeblikket den ene parten tyr til kvasiintimiteter blir det et misforhold. Blir du oppringt midt under middagen, og en blid kvinnestemme i telefonen bruker fornavnet ditt og spør om du har det bra i dag, senker du kanskje garden et øyeblikk og gjør det klar til noe helt annet enn å bli konfrontert med ubetalte rekninger. Bedre er det ikke å oppleve at klapp på skulderen, vennlige bemerkninger, omsorg og nestekjærlighet på jobben utelukkende er en del av en stor produktivitetsplan.

I begge tilfeller føler man seg som et offer, og man reagerer ofte med kynisme. Før var menneskets evner til å føle kjærlighet, glede og sorg, evnene til å filosofere og til å skape og oppleve kunst, noe man ikke nødvendigvis trang å begrunne. I dag er disse humane verdiene i ferd med å inngå i en primitiv mål-middel-rasjonalitet som ser ut til å gjennomtrenge stadig større områder av våre liv. Til alle de som kjemper for å få flere kvinner inn i mannsdominerte yrker blir dette det store spørsmålet: Dersom de såkalte myke kvinnelige verdiene blir kosmetikk for beinhard mannlig foretningssans, hva er da poenget? Human Relation (sic!) direktøren i Lindorff gir dette svaret: "Vi ser at myk innsats gir harde resultater."

Tommy Sørbø

2003-04-30 Torny Annina Berg