Læring er som sex?... "Hvem" ødelegger da læringsdsriften?

«Også seksuell aktivitet er anstrengende», minner den amerikanske hjerneforskeren John Gottman oss om. Men fordi begge aktivitetene er viktige for artens videre eksistens, fører både sex og (vellykket) læring til at det utskilles signalstoffer i hjernen som stimulerer belønningssenteret i kroppen. «Å oppdage en ny by, lære et nytt språk, det utløser en følelse som kan sammenlignes med det du får av kokain», fortsetter Gottman med stjerner i øynene.......





"På jakt etter læringsdriften" skrev  Eivind Lilleskjæret i  Morgenbladet

Han sier at hjerneforskere beviser at erkjennelse gir lystfølelse, det er sexy å lære. Men i skolen er neurodidaktikken fraværende.

"Å lære er som sex. Sier hjerneforskerne. Men det er det naturligvis ingen som tror på. "

"Å lære regnes som en sur plikt, en gold og nervedrepende aktivitet. Ingenting kunne ligge lengre fra sannheten: For det første kan driften etter erkjennelse i høyeste grad sammenlignes med seksualdriften, og av dette følger for det andre at det er sexy å lære, noe som for det tredje forklarer hvorfor det ikke er noe hjernen vår heller gjør enn nettopp: å lære. "

Videre skriver han at den avgjørende impulsen, tror Valentin Braitenberg, hjerneforsker og professor emeritus ved Universitetet i Tübingen i Tyskland, fikk mennesket fra den lykkefølelsen som «aha-opplevelsene» ga det.

Braitenberg mener at i tillegg til de naturlige driftene som å spise og å formere seg mener han naturen har utstyrt homo sapiens med en «læringsdrift».

Den belønner oss med lystfølelse når vi klarer å innordne mindre ting i større sammenhenger og se nye forbindelser mellom ting - enten det dreier seg om poenget i en vits eller å forstå et matematisk teorem. Braitenberg er overbevist om at «hos mennesket, og bare der, har det å knytte forestillinger sammen til tankerekker ofte dette ene målet, nemlig å oppleve denne hjernelystfølelsen", skrev Lilleskjæret videre.

"Denne driftens styrke forklarer hjerneforskeren på følgende måte: Tydeligvis har det i menneskehetens grå forhistorie skjedd en slags kortslutning i hjernen, et eller annet sted mellom et kontrollorgan som organiserer hjerneinnholdet, og et senter der nøkkelimpulsene til en animalsk drift er plassert. "

«Det er nærliggende å anta», ifølge Braitenberg, «at det her handler om seksualsenteret.»

Det høres kanskje ut som en dristig slutning?

Fordi sex bare skaper lyst, og det å lære fremfor alt er anstrengende?

Langt ifra. Videre skrev Lilleskjæret at;

«Også seksuell aktivitet er anstrengende», minner den amerikanske hjerneforskeren John Gottman oss om. Men fordi begge aktivitetene er viktige for artens videre eksistens, fører både sex og (vellykket) læring til at det utskilles signalstoffer i hjernen som stimulerer belønningssenteret i kroppen. «Å oppdage en ny by, lære et nytt språk, det utløser en følelse som kan sammenlignes med det du får av kokain», fortsetter Gottman med stjerner i øynene.

"I Tyskland er det først og fremst læringsforskeren Henning Scheich, direktør ved Leibniz-instituttet for neurobiologi i Magdeburg, som formidler dette budskapet. "

Han har målt «lykkeeffekten» ved læring direkte - om enn bare i forsøk på mongolske ørkenrotter. Han leder strøm gjennom gulvet i buret til gnagerne, men rett før lar han dem høre en elektronisk pipelyd. Snart har rottene lært leksen: Hvis de hopper opp i luften når de hører pipetonen, unngår de den ubehagelige kilingen. Og nettopp dette læringsfremskrittet (til forskjell fra bare å slå av et elektrosjokk), dette viser Scheichs undersøkelser, fører til utskillelsen av signalstoffet dopamin i hjernen til rottene.

«Det gir dem tydeligvis en enorm lystfølelse å finne en løsning på selvstendig vis», sier hjerneforskeren.

Men Henning Scheich lar det ikke bli med rottene, sier Lilleskjæret. Neurobiologen er overbevist om at de grunnleggende læringsmekanismene er de samme for gnagere som for mennesker. Derfor har han allerede utarbeidet «biologiske teser for optimal læring», som han mener bør få stor oppmerksomhet i fremtidens pedagogikk.

Den som ikke vet noe om hvordan hjernen jobber, har «ingen anelse om hvordan barn best tilegner seg kunnskap», mener Scheich.

Også andre neurobiologer har etter hvert oppdaget læringsforskningen, og tror at skolen i fremtiden ikke vil kunne komme utenom hva den har å fortelle oss. Hjerneforskningen er like viktig for læringen som fysiologien er for idretten, skriver psykiateren og medisineren Manfred Spitzer i sin nylig utgitte bok Lernen (Spektrum Verlag). Denne boken sammenfatter resultatene for denne forskningsgrenen så langt.

Begrepet neurodidaktikk er allerede i omløp, og en og annen skolepolitiker som er foruroliget av internasjonale komparative skoleundersøkelser, som OECDs PISA-undersøkelse, tror kanskje til og med at denne disiplinen skal kunne fungere som et tryllemiddel mot problemene i skolen.

Men tross all fascinasjon for neuroforskningen: Innsiktene fra forsøk på gnagere kan bare i begrenset grad overføres til skolehverdagen. «Ganske visst lar det seg ikke utlede noe skolesystem direkte av hjerneforskningen», medgir Manfred Spitzer.

"I tillegg skorter det ofte på mye mer i tyske klasserom enn bare kunnskap om neurobiologi. Dessuten har hjerneforskningen, nøkternt betraktet, ofte ikke mye mer å by på enn bekreftelser av gamle, velkjente pedagogiske sannheter:..".Det som artikkelen sier videre, er mye ala Spinoza og Næss:

At læring har med lyst å gjøre og at følelsesmessig fargede opplevelser er lettere å huske enn nøytrale, innså Jan Amos Comenius, forfatteren av Didactica Magna, allerede for mer enn 300 år siden.

«Alt som er lystbetont ved læringen, støtter opp under hukommelsen», slik sammenfattet Comenius neurodidaktikkens senere resultater.

Og den tilsynelatende moderne innsikten at informasjon best behandles når den stimulerer sanseapparatet vårt på flest mulig måter, gjennom sang, med rim, som bilder, er sammenfallende med Heinrich Pestalozzis (1746-1827) læresetning om at forutsetningen for en god oppdragelse er at den skjer «med hode, hjerte og hånd».

Selv det viktigste budskapet til forskningen på barns tidlige utvikling - at grunnlaget for senere læring legges i de første leveårene, og at bestemte «utviklingsluker» for læring på et eller annet tidspunkt lukker seg - er et kjent faktum i folkevisdommen. «Man kan ikke lære en gammel hund å sitte.»

Neurodidaktikerne gir da heller ikke uttrykk for at konklusjonene deres er helt nye.

 «Vi må gå tilbake til pedagogikkens klassikere, som Comenius, Pestalozzi og Montessori», sier Henning Scheich.

Og matematikeren Gerhard Friedrich, Tysklands første doktor i faget neurodidaktikk, legger til: «Hva annet skulle da også en neurobiologisk fundert pedagogikk kunne gi oss enn en bekreftelse av 'god' pedagogikk?»

Det eneste neurobiologien kan bidra med, fortsetter han, er et fysisk-biologisk grunnlag for den. Men fremfor alt rydder hjerneforskningen den misforståelsen av veien, at vi må tvinge oss til å lære.

Tvert imot: Hjernen vår lærer uten stans, enten vi vil eller ikke. Den som ikke tror på dette, bør ta en titt på småbarn.

De beviser hvor enkelt og naturlig det er å lære: Helt fra begynnelsen av utforsker de verden, øver utrettelig på å løpe, snakke og å drive en til vanvidd - og har det helt åpenbart gøy mens de gjør det.

Og hvorfor er de små læringens sanne mestere?

«Fordi vi ennå ikke har hatt mulighet til å venne dem av med det», sier psykologen Manfred Spitzer lakonisk.

Slik han ser det, stilles spørsmålet om manglende motivasjon oftest på fullstendig feil måte. «Menneskene er motivert fra naturens side, de kan ikke annet, for de har et ytterst effektivt system for dette i hjernen.»

Spørsmålet om hvordan man motiverer mennesker, gir omtrent like mye mening som spørsmålet: Hvordan fremstiller vi sult?

Det eneste fornuftige svaret er: Ikke i det hele tatt, den kommer av seg selv. I virkeligheten handler det alltid om problemer når man skal skape motivasjon, problemer «som én har med at en annen ikke vil gjøre det som den første vil».

Det riktige spørsmålet er altså ikke: Hvordan skape motivasjon?

Det lyder: Hvorfor lider så mange mennesker ofte av mangel på motivasjon? Der oppdager Spitzer et helt arsenal av «demotivasjonskampanjer» i samfunnet vårt - for eksempel konkurranser hvor bare de beste (som ikke har noe motivasjonsproblem) blir premiert, mens alle de andre deltagerne blir demotivert.

Det som må endre seg i skolen, dersom man skal rette seg etter innsiktene som neurodidaktikken gir oss, er altså ofte akkurat det som vidsynte pedagoger har sagt i flere tiår: ikke å stappe elevene fulle med mest mulig stoff, men å stimulere dem til selvstendig problemløsning (det er bare dette som aktiverer belønningssenteret i hjernen);

• la dem selv utforske grensene ved å prøve og feile (også sex lærer vi gjennom praksis, ikke ved å se på);
• legge særlig vekt på den tidlige utviklingen i før- og grunnskolealder (når barna utvikler læringsstrategiene sine);
• sette klare standarder og grenser (la barna orientere seg på egen hånd) og
• sørge for at hjernene ikke oversvømmes av for mange inntrykk (dataspill).

Fremfor alt, og det er kanskje det viktigste resultatet av hjerneforskningen, bør vi endelig akseptere at det ikke finnes to hjerner som er like, og at mennesker, også i læringsatferden sin, er høyst forskjellige.

 Neurobiologien har vist at «tidslukene» for viktige ferdigheter som løping, språktilegnelse og musikk kan variere svært mye fra barn til barn. Nettopp denne innsikten, sammen med den individuelle oppfølgingen av hver enkelt elev som følger av den, er en av hemmelighetene bak suksessen til land som Finland, som kom særlig godt ut av PISA-undersøkelsen. Heller ikke denne erkjennelsen er forøvrig virkelig ny.

Den nylig avdøde grunnleggeren av kybernetikken, Heinz von Foerster, fant ut at «Tilegnelse av kunnskap er det mest personlige som finnes. Det er like individuelt som et ansikt eller fingeravtrykk - og enda mer individuelt enn kjærlighetslivet.»

Sett på den måten er læring enda mer opphissende enn sex.

Kilde: Morgenbladet Oversatt fra DieZeit av Eivind Lilleskjæret, omtalt her på nett av T.A.Berg

2003-09-29 Torny Annina Berg