Menneske først - av Knut Isachsen 2004, anbefales her av Stein Jåtten
Med utgangspunkt i eksistensialismen, og da særlig Søren Kierkegaards skrifter, nærmer han seg vanlige livskriser og problemstillinger vi alle kan kjenne oss igjen i. Og han gjør det med den erfarne lytterens perspektiv på tingene. Jåtten sier også at god ledelse gir bedre psykisk helse, og at han istedet for å behandle symptomer hos ansatte som skyldes dårlig ledelse , - går til
topps. Det er hans livsverk.
Knut Isachsen: Menneske først - om valg og vekst fra en livsrådgivers samtaleverksted
Genesis forlag, 2004 Anmeldt av Organisasjonspsykolog Stein-M. JåttenE-post: stein@jaatten.no
Knut Isachsen har i boken "Menneske først" samlet mye av sin erfaring som samtaleterapeut og rådgiver for enkeltmennesker og bedrifter. Hans uvanlige utdannelsesbakgrunn; siviløkonom og spesialist i arbeids- og organisasjonspsykologi, gir ham både tyngde og muligheter. Tyngde til å overbevise ut fra lang erfaring. Muligheter til å forstå sammenhenger og se ting fra litt uvante synsvinkler.
Men med utgangspunkt i eksistensialismen, og da særlig Søren Kierkegaards skrifter, nærmer han seg likevel vanlige livskriser og problemstillinger vi alle kan kjenne oss igjen i. Og han gjør det med den erfarne lytterens perspektiv på tingene. For å klargjøre sitt utgangspunkt har han tatt med et eget kapittel til slutt i boka, som kort og forstandig behandler Kierkegaards liv og tenkning.
Framstillingen i boken generelt er engasjerende og problemstillingene er allmenne. Dette gjør at det skal mye til at leseren ikke møter ting som både provoserer og får en til å tenke alvorlig over hva slags valg en har gjort og hvilke konsekvenser det har ført til.
Gjennom levende og illustrerende eksempler fra sin praksis, opprørende og rørende, fanger han vår interesse og viser hvordan masker og illusjoner blir forsøkt bevart på tross av den økende informasjonen om at en krise er på vei.
Han viser også hvordan selvoppholdelesdriften er en forklaring på disse fenomenene. Isachsen har etter lang tids refleksjon slipt enkelte innsikter ned til setninger som forteller mye med få ord:
"Hvert valg vi tar som innerst inne står i strid med vår indre overbevisning og samvittighet, vil treffe oss som et onde senere i livet", er en slik setning.
En helt grunnleggende premiss i eksistensialistisk tenkning, er at det viktigste valget man gjør er å bestemme seg for å velge.
Å velge selv i tråd med sine egne overbevisninger, og med det mål å være helt menneske. Men dette fører til at man går inn i det ukjente og forske i livet på egen hånd.
Angsten og uroen blir satt opp mot tryggheten og det defensive livet.
Å velge friheten til å velge er krevende og skaper engstelse. Frihet er ikke frihet fra ansvar og valg, men i den eksistensielle betydning betyr det rett og slett å velge å være seg selv.
Gjennom åtte kapitler tar Isachsen i denne boka opp vesentlige sider ved dette, som masker og spill, selvtilstrekkeligheten, ikke minst blant de rike, som han også har erfaring med fra sin rådgiverpraksis blant ledere: "de har ikke alltid oppdaget de ensidig materielle goders ufullkommenhet, nemlig at vi så lett kommer lenger og lenger bort fra målet, jo nærmere vi kommer det. Verdien ligger ei i de verdiene."
Han skriver om tungsinn og herseteknikker og livsfaser. Dette kan høres veldig omfattende ut, men han gjør det kortfattet og med et eget blikk for sammenhenger, og med erfaringens autoritet. Selvsagt kan noen av emnene bli noe overfladisk behandlet, men boka som helhet gir avgjort ikke noe overflatisk inntrykk.
Isachsen viser hvordan mange av de mindre konstruktive løsningene mennesker velger, er betinget av overlevelsesstrategier.
Både det å bære masker, drive med sosiale spill og den isolerende selvtilstrekkeligheten er i første hånd strategier som skal hjelpe oss å overleve. Han har ofte funnet fram til strategier og spørsmål som kan føre mennesker inn i uro og konstruktive spørsmål, som "Hvem eier deg egentlig?"
Han trekker fram spørsmål som man kan stille seg når mange mål er oppnådd: "Er det ikke mer enn dette?" Han viser til skarpformulerte visdomsord som følgende av den russiske legen og forfatteren Anton Tsjekhov: "enhver idiot kan mestre en krise, det er dagliglivet som sliter oss ut" og dette av en kinesisk vismann: "Å leve livet består i å løfte foten så vel som å sette den ned."
Noen av disse kan få en til å stusse: "Du skal tilgi dem som har vært god mot deg og ikke bære nag!" Ja, du leste riktig. Og i boka går det tydelig fram hvorfor et slikt 11. bud, som Isachsen kaller det, kan være viktig. Blant ulike verktøy for å skape personlig vekst, trekker Isachsen fram Enneagrammet.
Enneagrammet, som opprinnelig stammer fra muhammedansk religion, kaller Isachsen et "visdommens verktøy". Enneagrammets ni personlighetstyper blir skissert, og han viser hvordan disse kan være en måte å fange inn hvilke særlige ressurser og problemområder den enkelte har, og hvordan man kan frigjøre seg fra uønskete selvbilder og ta nye valg.
I det siste korte kapittelet før etterordet, skriver Knut Isachsen klokt om døden. Med sjelden åpenhet og innsikt formidler han sin kunnskap om det psykologiske innholdet i det å dø. Sammenligner angsten som et menneske opplever i dette stadiet med angsten barn opplever når de blir forlatt. Og viser hvordan de bearbeidede angstopplevelser man har bak seg, kan hjelpe en til å møte denne største grensesituasjonen.
Igjen viser han hvor viktig det er med et reelt innhold i relasjonene.
At man ikke spiller og dekker over, men våger å være i det reelle. Til syvende og sist er vi likevel i denne fasen "hjelpeløst henvist til vår egen styrke", og slik setter han til slutt livet og døden inn i en eksistensiell sammenheng som gir hele boken sin grunnleggende mening.
2004-11-16 Torny Annina Berg
![]() |


