Menneskets transpersonlige dimensjoner

Utdrag: Hovedpersonen bak dannelsen av transpersonlig psykologi-bevegelsen var Abraham Maslow....Mannen med 200 i IQ som også var hovedpersonen bak humanistisk psykologi (”the third force” i forhold til psykoanalysen og atferdspsykologien). I 1968 skrev Maslow i sin bok Toward a Psychology of Being om behovet for ”a Fourth Psychology, transpersonal, transhuman, centered in the Cosmos rather than in human needs and interests, going beyond humanness, identity, self-actualization, and the like”. Les Rolf Kenneth Myhres bokanmeldelse og sammendrag fra "Menneskets transpersonlige dimensioner"(2002):

Bokanmeldelse: Rolf Kenneth Myhre

Det danske Sankt Ansgars Forlag har nylig oversatt og utgitt artikkelsamlingen 'Paths beyond ego: the transpersonal vision, opprinnelig fra 1993, redigert av Roger Walsh og Frances Vaughan. Boken består av ca. 50 innlegg (artikler og utdrag fra bøker og artikler) fordelt på 11 tematiske seksjoner, totalt 370 sider.

Boken er en fin introduksjon til dem som vil smake på transpersonlig psykologi, og ikke vet riktig hvor de skal begynne. Her er alle de ”store” med, og Ken Wilber er godt representert med hele åtte innlegg.

En vesentlig kvalitet ved boken er hvordan redaktørene har ”sydd” den sammen; først ved en større generell innledning og deretter ved mindre innledninger til hver seksjon. Et søk i Norges felles bibliotekdatabase BIBSYS viser at ikke et eneste eksemplar av boken er å finne i de norske biblioteker. Et søk på ordet ”transpersonlig” ga fjorten treff, så det er tydelig at nordmenn ikke akkurat svømmer i denne typen litteratur. Å anmelde en samling på femti innlegg er ikke så lett. Jeg har valgt en ”rund” form som tar utgangspunkt i de forskjellige seksjonenes tematikk, der det jeg har funnet mest interessant fremheves.

Hovedpersonen bak dannelsen av transpersonlig psykologi-bevegelsen var Abraham Maslow

Mannen (1908-70) med 200 i IQ som også var hovedpersonen bak humanistisk psykologi (”the third force” i forhold til psykoanalysen og atferdspsykologien). I 1968 skrev Maslow i sin bok Toward a Psychology of Being om behovet for ”a Fourth Psychology, transpersonal, transhuman, centered in the Cosmos rather than in human needs and interests, going beyond humanness, identity, self-actualization, and the like”. I 1969 ble Journal of Transpersonal Psychology lansert, og i 1972 ble American Association for Transpersonal Psychology stiftet.

Et tegn på at bevegelsen har oppnådd noe i løpet av de tredve årene som har gått, er at psykiatriske uttalelser som denne nå latterliggjøres av stadig flere: ”De opplagte likheter mellom schizofren regresjon og yoga/zen-praksis viser klart at den alminnelige tendens i de orientalske kulturer er å trekke seg tilbake i seg selv fra en overveldende fysisk og sosial virkelighet”. [The history of psychiatry (1966) / Alexander og Selesnich]

Seksjon 1: Bevissthetens gåte.

Daniel Goleman konstaterer bl.a at dagens psykologiske modeller i Vesten utelukker anerkjennelsen eller undersøkelsen av den tilstand som er den sentrale forutsetning i praktisk talt et hvert av Østens psyko-åndelige systemer. Det gjelder naturligvis Oppvåkningstilstanden, også kalt Buddha-bevissthet. Ken Wilber presenterer gjennom flere innlegg det spektrum av erkjennelsesmessige utviklingsnivåer som individet begynner å klatre oppover fra fødselen av. Dette spektrum kan inndeles i tre hovedstadier: de prerasjonelle nivåer (før fornuftens utvikling, der barnet er), de rasjonelle nivåer (der de ordinære voksne er), og de transrasjonelle nivåer (der shamaner, yogier og mystikere er). Hvert erkjennelsesmessig nivå har sin spesifike psykopatologiske risiko, og hvert nivå av psykopatologi krever en dertil egnet psykoterapi. I et innlegg av Roger Walsh skjelnes det mellom de shamanske (”reise-dynamiske”), de buddhistiske (oppmerksomhetsutviklende) og de yogiske (konsentrasjonsutviklende) bevissthetstilstander, som alle er transrasjonelle.

Seksjon 2: Meditasjon: den kongelige vei til det transpersonlige.

Meditasjon dreier seg om bevissthetens frigjøring fra sinnets makt og automatnatur. Denne frigjøring skjer gjennom trening og disiplinering av oppmerksomheten. Østens meditasjon har påvirket den vestlige kultur, men den vestlige kultur har også påvirket meditasjonen ved å bruke den utenfor en religiøs ramme. Roger Walsh oppsummerer de vitenskapelige studier av meditasjonens psykologiske, fysiologiske og terapeutiske virkninger. Over 1500 studier har blitt utført, men forskningen må ennå sies å være på sine første stadier. Jack Kornfield, buddhist og psykolog, diskuterer hvordan meditasjon gjør det lettere å se sine nevrotiske trekk, men at denne observasjon ikke er nok til å forstå eller kurere nevrosene. Meditasjon er et fint supplement til psykoterapi, men kan aldri bli en erstatning.

Seksjon 3: Klardrømmer.

Klardrømmer, det at man er bevisst at man drømmer, ble eksperimentelt bevist i 1970 av to personer som ikke kjente til hverandre: Alan Worsley i England og Stephen LaBerge i California. I søvnlaboratorier klarte de å gi tegn via øyebevegelser at de hadde klardrømmer, mens EEG-målinger av hjernebølgene viste at de befant seg på typisk drømmenivå. LaBerge hadde en tid problemer med å få sine rapporter offentliggjort, fordi anmelderne nektet å tro at det var mulig. For dem opptatt av Oppvåkningstilstanden har klardrømmer en spesiell betydning, både som indikator på ens åndelige utvikling og som en teknikk til den store Oppvåkning. Tibetansk buddhisme har en egen ”drømme-yoga”, der målet er å være et årvåkent ”vitne” 24 timer i døgnet, enten man er i såkalt våken tilstand, drømmer eller sover. For dem som tror på Oppvåkningen, er dette livet som en drøm. Hvis man lar denne drømmeholdningen synke tilstrekkelig dypt ned i underbevisstheten, vil holdningen til slutt også bringes inn i nattedrømmen, og da resultere i klardrømmer! Stephen LaBerge har ett innlegg om hvordan man kan lære seg å få klardrømmer, og et annet innlegg om veien fra klardrømmer til den store Oppvåkning.

Seksjon 4: Om de psykedeliske stoffers implikasjoner.

De psykedeliske [sinnsmanifesterende, hallusinogene] stoffene hadde sin storhetstid på 1960-tallet, før de tidlig på 70-tallet ble totalforbudt over hele den vestlige verden. De meste kjente er ayahuasca (fra liane i Amazonas), ibogain (fra roten på afrikansk plante), meskalin (fra peyote-kaktusen i Mexico og USA), psilocybin (fra mexicansk sopp og den spisse fleinsoppen i Norge), og syntetiske stoffer som LSD, ecstasy og ketamin. Myndighetenes retoriske kunstgrep var å klassifisere de psykedeliske stoffene som ”narkotika”, og gi narkotika en juridisk definisjon som ikke har noe som helst med den medisinske definisjonen å gjøre. Den medisinske definisjonen er søvnfremkallende midler, som f.eks morfin, heroin og kokain. Den juridiske definisjonen begynte med FN’s Narkotikakonvensjon i 1961, og resulterte i den såkalte Narkotikalisten (i Norge gitt i forskrift av Sosialdepartementet i 1978).

Myndighetenes fordel med denne juridiske definisjonen var bl.a å lure folk til å tro at ”narkotika” representerte en ensartet gruppe stoffer som man kunne advare mot og forby på generelt grunnlag. All narkotika var nå like skummel, farlig og ulovlig (som heroin og kokain); ikke noe mer å diskutere!! Skremselspropagandaen florerte, der psykedeliske stoffer som LSD både kunne ødelegge hjernen og resultere i (ikke bare utløse) psykoser. Psykedeliske stoffer har blitt brukt i de fleste hellige seremonier verden over, til alle tider. I shamanske ritualer, i vediske og greske mysterietradisjoner. Den australske urbefolkningen har alltid brukt pituri; hinduene brukte soma; ved de greske eleusiske mysteriers høydepunkt ved den sjette dags avslutning ble det mystiske kykeon brukt; og indianernes Native American Church har alltid brukt peyote. Stanislav Grof, som har størt erfaring i verden når det gjelder LSD-terapi, forteller at denne behandlingsform ikke bare kurerer nevroser langt mer effektivt enn noen form for samtaleterapi, men også kan forvandle dødsangst til et spennende bevissthetseventyr. Grof er en av Vestens store transpersonlige pionerer, og har gitt vesentlige bidrag når det gjelder utforskningen av et psykologisk sjikt som synes å ligge mellom det personlige og det transpersonlige.

Seksjon 5: Utviklingens transpersonlige dimensjoner.

Er vår flatlandskultur og dets gjennomsnittsmenneske ”normal”, gitt et eller annet utviklingstrinn, eller er kulturen blind for sin egen nevrose? Kulturen kan betraktes som en sterk magnetisk kraft, som trekker dem på underliggende utviklingsnivåer opp til sitt eget nivå, og som samtidig virker bremsende på dem på høyereliggende nivåene. ”You have to be a somebody before you can be a nobody”, ble et utilsiktet slagord fra den amerikanske praktiserende psykoterapeuten Jack Engler, som også underviser i buddhistisk meditasjon. Uttalelsen setter fingeren på en vesentlig forvirring i den psykologisk/åndelige litteraturen når det gjelder ego-begrepet. I vestlig psykodynamisk psykologi er egoet identisk med det administrative jeg-senteret/funskjonen, og er i seg selv noe positivt som skal utvikles (”you have to be a somebody”). I Østens åndelige litteratur har egoet en annen betydning, den narsistisk-patologiske kjernen som holder den åndelig-etiske utvikling tilbake, og som man derfor skal frigjøres fra (”before you can be a nobody”). Ken Wilber tar opp en annen vesentlig forvirring i den psykologisk/åndelige litteraturen, nemlig den manglende evnen hos mange til å skille mellom det prerasjonelle (magisk-mytisk tenkning) og det transrasjonelle (mystiske opplevelser). Typisk for New age-miljøet er jo hvordan begge disse nivåenes produkter omfavnes med samme naive glede, i frustrasjon over rasjonalismen som har dominert kulturen alt for lenge. For new age’rne er mytologi, astrologi og tarot like så ”spirituelt” som f.eks yoga og zen. Oppklaringen av denne forvirringen, og redegjørelsen for hvilke misforståelser den har resultert i, er en av Wilbers mange glitrende intellektuelle prestasjoner. En av ofrene for pre/trans-fallgruben er Carl Gustav Jung med sine arketyper. Hans storhetstid er over; han har heller aldri blitt akseptert av esoterikere og okkultister.

Seksjon 6: Problemer på veien, kliniske anliggender.

Psyken vil heller skape kriser som fremskynder en utvikling, enn tolerere stagnasjon. Det klassiske eksempelet er den shamanske innledende sykdomskrisen, som slynger den totalt uforberedte inn på hans løpebane. Å avslå ”kallet til storhet” er som regel en dårlig løsning. Abraham Maslow skrev: ”Hvis du bevisst forsøker å være mindre enn du er i stand til å være, advarer jeg deg om at du vil bli dypt ulykkelig resten av ditt liv”. Christina og Stanislav Grof skriver at mange episoder der mennesker opplever usedvanlige bevissthetstilstander, snarere er tegn på en utviklingsmessig krise enn en mental sykdom. Resultatet blir tragisk når en uforstående psykiatri hindrer denne krisens naturlige forløp ved å patologisere den, og undertrykker symptomene gjennom beroligende medisinering. Grof beskriver og diskuterer de seks hyppigste typene av slike kriser: Kundalini-kraftens oppvåkning, shamanske reiser, psykologisk fornyelse ved aktivering av den sentrale arketype, psykisk åpning, karmiske mønstre som dukker opp, og besettelsestilstander. I et annet innlegg diskuterer Grof hvordan misbruk av alkohol og narkotiske stoffer i noen tilfeller kan betraktes som en åndelig krise, som et mislykket forsøk på å oppnå helhet eller en dypere virkelighet. Det klassiske eksempelet her er Bill Wilson, grunnleggeren av Alcoholics Anonymous (AA), som i døddrukken tilstand og på stupets ytterste rand før psykens og kroppens totale kollaps, hadde en transpersonlig frelsende opplevelse. Slikt kan skje, og skjer, men ikke sats på det!

Mangelen på transpersonlige opplevelser kan stå bak mange sykelige trekk i vår kultur, som gjerne er knyttet til en mangel på dypere mening og samhørighet.

Hvordan skal man ellers tolke den kollosale publikumsinteressen for sport? Sport blir stadig mer dominerende i nyhetsbildet i fjernsyn, radio og aviser. En umettelig konsumering, materialisme og søken etter høydepunktsopplevelser er også symptomer på en underliggende flathet. Hva med popkonserter, der alle i salen sitter klare til å gi seg selv litt samhørighetsopplevelse ved å vifte med en lighter under balladene? Den enorme populariteten til ecstasy-piller kan også forklares ved at én av stoffets effekter er en følelsesmessig åpning (samhørighet).

Seksjon 8: Vitenskap, teknologi og transcendens.

Siden den vitenskapelige revolusjon på 1600-tallet har vår kultur vært dominert av en snever scientisme, med hvilket menes et livssyn utformet av en vitenskap som ikke kjenner sine metodologiske og erkjennelsesteoretiske begrensninger. Scientisme er resultatet når vitenskapen reduserer virkeligheten til det deres egne arbeidsverktøy duger til. Scientisme oppstår når vitenskapen lar sin metodologiske impotens gå på virkelighetens bekostning.

Huston Smith sier at høyere dimensjoner som ”verdier, livets mening, formål og kvaliteter smetter gjennom vitenskapen som vannet smetter gjennom fiskerens nett.”

Ken Wilber

- er muligens den første som ikke bare har kritisert dagens scientisme (det har snart de fleste av oss gjort!), men som har prøvd å reformulere vitenskapens essens, slik at den kan inkluderende andre dimensjoner enn bare den materielle.

For ham innebærer sann vitenskap følgende tre prosedyrer:

1) Instrumentell prosedyre: hvis du vil vite dette, så gjør slik og slik.

2) Intuitiv forståelse: observére og samle inn data.

3) Bekrefte eller avvise konklusjonene i fellesskap med andre som også har utført punkt 1 og 2.

Vi har videre tre mulige erkjennelsesøyne:

• ”kjødets øyne”, som gir sensoriske erfaringer og danner grunnlaget for “empirisme”.

• “forstandens øye”, som gir mentale erfaringer og danner grunnlaget for rasjonalisme.

• “kontemplasjones øye” (krever riktignok et transrasjonelt utviklingsnivå), som gir åndelige erfaringer og danner grunnlaget for mystisisme.

Med en slik erkjennelsesteori og vitenskapelig prosedyre vil også åndelige og transpersonlige erfaringer kunne bli gjenstand for vitenskapelig forskning og virkelighetserkjennelse!

Erkjennelsesmessig kortslutning, som i dagens scientisme, oppstår når ett av erkjennelsesøynene brukes utover dets eget domene til å forstå virkeligheten. De fleste forbinder kanskje nær-døden-opplevelser (NDO) med parapsykologi. En av dem som har forsket lengst på NDO er Kenneth Ring, som skriver at den typiske NDO har samme virkning på subjektet som den høyeste mystiske eller guddommelig-kosmiske opplevelse. Virkningen er en varig åndelig transformasjon. En typisk NDO virker slik at personen i større grad opplever livets sublimitet og dybder, får et økt selvverd og en forhøyet respekt for andre mennesker, blir mer åpen for tanken om reinkarnasjon, og i livssyn gjerne går i retning av en universell mystisisme. Kanskje for første gang opplever personen livet uten kulturens narsistiske og materialistiske briller. En typisk NDO følger et bestemt universelt mønster, men kan også til en viss grad være kulturelt farget (kristne møter f.eks Jesus). Dette gjelder også for lav-mystiske opplevelser generelt. Dersom subjektet ikke er tilstrekkelig moden, virker det som om det transpersonlige innholdet hensynsfullt kler seg i en akseptabel ”drakt”.

Seksjon 9: Den transcendente filosofi.

Forfatteren Aldous Huxley er bl.a kjent for å ha lansert begrepet ”den evige filosofi”, som sikter til et visst felles grunnsyn i de forskjellige åndelige systemer. Det er imidlertid bedre å bruke betegnelsen ”den evige, transcendente visdom”, da dette grunnsynet er et transrasjonelt produkt, mens ”filosofi” i dagens betydning er et rasjonelt produkt. Sentralt i den evige, transcendente visdom er det store ontologiske (ontologi, læren om væren) hierarki av sfærer/dimensjoner (f.eks ånd-sjel-sinn-kropp-materie). Hver sfære fungerer generelt som et årsaksplan for underliggende sfærer, og som et virkningsplan for de overliggende sfærer (selv om prosessen også kan gå motsatt vei). Det er her interessant at den greske etymologiske betydningen av ordet ”hierarki” er hellig styre!

Hinduismen, vår eldste verdensreligion, har to interessante begreper:

• leela (den guddommelige lek) og
• maya (illusjoner, drømmer).

Den guddommelige lek har vi i en fjern fortid selv vært med på å tilrettelegge, før vi umerkelig gled inn i en redusert bevissthetstilstand som relativt sett kan kalles en drømmeverden. I denne drømmeverden glemte vi leken og ble dens brikker. Denne drømmeverden kan defineres som ”identifikasjon med de lavere sfærer”. Evolusjonen går mot å våkne opp fra denne drømmeverden. Dette leder oss imidlertid ikke til en totalt passiv-statisk nirvana-tilstand, slik tradisjonell buddhisme vil ha oss til å tro.

Den guddommelige lek fortsetter nemlig også etter at vi har våknet opp, men på et høyere nivå. [I hvert fall hvis vi skal tro den danske mystikeren Martinus, som ikke er representert i boken]. Seksjonens innlegg tar for seg den transcendente visdoms metafysikk eller paradigme.

Som Ken Wilber sier, skjult metafysikk er dårlig metafysikk (slik ubevisst motivasjon ofte er patologisk). Transpersonlig psykologi har nå i tredve år beskrevet høyere bevissthetstilstander, men uten i særlig grad å ta stilling til om det er et objektivt grunnlag for dem.

Med andre ord: avslører disse opplevelsene kvaliteter ved den primære virkeligheten?

Seksjon 10: Å bry seg om verden; tjeneste og vedvarende støtte.

Vi er ennå en hovedsakelig etnosentrisk (identifikasjon med nasjon/region) dyreart, som nå befinner seg i en globalisert verden som drukner i kriser som krever et verdenssentrisk utviklingsnivå for å kunne løse. Vi har nå nok av tekniske analyser og know-how og store kongresser og internasjonale organer til å vite hva som må gjøres. Men det hjelper så lite. Et verdenssentrisk etisk perspektiv representer et evolusjonært nivå som de færreste har nådd, aller minst politikerne. De lederne som idag styrer verdenspolitikken tilhører massens utviklingsnivå, hvilket gir liten grunn til optimisme. Alle prater om samarbeid, men hvor ofte lykkes man i å danne trans-nasjonale organer der ingen av stormaktene har veto-rett?

Denne seksjonen har mange forslag til hva som må gjøres for å redde verden; med innlegg fra

• Dalai Lama,
• Ram Dass,
• Stanislav Grof,
• Peter Russel og endelig om dybdeøkologien til....
• Arne Næss.

Seksjon 11: Å se inn i fremtiden.

Ken Wilber har et lengre innlegg hvor han tar for seg 14 temaer som han mener kommer til å prege den transpersonlige psykologi de neste ti årene. De ti årene har snart gått. Mitt inntrykk er at hans temaliste snarere var en disposisjon over hva han selv kom til å fokusere på i sine neste bøker. Det han ikke klarte å se var hans egen kommende skuffelse over transpersonlig psykologi-bevegelsen, som resulterte i at han i år meldte seg ut derfra (se web-intervjuet av ham med forlaget Shambhala under Kilder/klikk her).

Han er nå mer opptatt av en integral tilnærming av alle de fire psykologiske skolene.

Bokens redaktører, Frances Vaughan og Roger Walsh, avslutter verket sitt med en kort konstatering av at vi gjennom transpersonlig psykologi har tredt inn i en ny fase av ”bevissthetens eventyr”. Som det forhåpentligvis har fremgått, kan boken tilby kjeks for en hver smak.

Artikkelen er tidligere trykket i Alternativt Nettverk 2002 .

Forfatterens/anmelderens e-post: rkm777@hotmail.com

Kilder:

Menneskets transpersonlige dimensioner / red. av Roger Walsh og Frances Vaughan. Sankt Ansgars Forlag, København, 2002. 370 sider.

Ken Wilber, om transpersonlig psykologi-bevegelsens forfall og hans utmeldelse derfra klikk her:

Boken kan bestilles hos Zen Bok og Musikk. Sporveisgt. 29, 0354 Oslo. Tlf: 23 20 27 00.

Epost: zenshop@zenshop.no

2002-11-12 Torny Annina Berg