Utbrent - ny bok!

Hvorfor er vi så syke? Alt: Helt sykt hvor syke vi er! Anmeldelse av bok "Utbrent"...Boken drøfter både ytre samfunnsmessige faktorer og individuelle forutsetninger for å behandle og forebygge utbrenthet:






"Utbrent" Krevende jobber - gode liv?

Atle Roness og Stig Berge Matthiesen, Fagbokforlaget 2002 Anmeldt av Christian H. Rafn

300.000 nordmenn i yrkesaktiv alder er uføretrygdet. 200.000 er sykemeldt hver dag. Dvs en halv million arbeidstakere er ute av drift av en total arbeidsstokk på ca. 2,4 millioner mennesker. Dette koster staten årlig over 100 millarder kroner i uføretrygd og sykepenger! Til sammenligning koster drift av alle norske sykehus 46 milliarder. Vi snakker dessuten ikke lenger bare om sykefravær, men også om "sykenærvær"; det at man er syk, men allikevel på jobb.

Medarbeideren føler seg sliten og utbrent, lederen bekymrer seg over et såkalt "produktivitetstap", mens politikerne fortviler over utgifter til syke nordmenn som har tredoblet seg siden 1990. Alt for mange opplever emosjonell utmattelse, depersonalisering, redusert ytelse og en mer kynisk innstilling til arbeidet. Men kan vi gjøre noe med det? Boken "Utbrent" gir ikke noen enkel oppskrift for å løse problemet, men her gis mange gode innspill på hvordan emosjonell utmatthet oppstår og brer seg. Boken drøfter både ytre samfunnsmessige faktorer og individuelle forutsetninger for å behandle og forebygge utbrenthet.

Det er allikevel ikke en "how-to" bok med 100 gode råd for å mestre stress, men det finnes tre kapitler om individuell forebygging, og fire kapitler om forebyggelse på arbeidsplassen, om god ledelse og helsebringende arbeidskultur.

Boken fungerer som en tankevekker for deg som vil jobbe med egne tendenser til emosjonell utmattelse, eller som er ansvarlig for at dine kollegaer ikke blir det.

En styrke ved boken er at den tar opp de fleste viktige aspekter vedrørende psykososialt miljø.

Enkle skisser og diagrammer kan danne godt utgangspunkt for å arbeide videre med stoffet internt i virksomheten. Trenger du et måleverktøy for graden av utbrenthet, så finner du Bergen Burnout Indicator (BBI) på s 51. Det er et forsøk på å forbedre den mer kjente Maslach Burnout Indicator. Mens Maslach jobber med tre dimensjoner (emosjonell utmattelse, depersonalisering og redusert ytelse), måler BBI en dimensjon, og oppleves derfor lettere å tolke. Spørsmålene er av typen: "Jeg føler meg nedlesset av arbeid", Jeg blir hyppig irritert i jobben", Jeg føler meg trett under arbeidsdagen", jeg tenker en del på å finne meg en ny jobb", osv. Her er 25 jordnære og relevante spørsmål. Det skåres på en skala fra 1 - 7, men svaralternativ "4" er utelatt, dvs du må "velge side". Maks skår er 175.

Får du over 100 er du i grenseland for å brenne ut, sier Stig Berge Matthiesen og Atle Dyregrov, som har utarbeidet indeksen. Undertegnede fikk en skår på 72, og fullfører derved denne artikkelen med (ganske) god samvittighet, midt i arbeidstiden. Boken fokuserer mye på helsevesenets og samfunnets rolle og ansvar for å hjelpe folk til bedre stressmestring og sunnere arbeidsmiljø.

Selvsagt har politikerne en rolle når det gjelder å utforme for eksempel en god arbeidsmiljølov. Men vi har en av verdens beste arbeidsmiljølover. Og selvsagt er det helsevesenets rolle å ta seg av de som er utbrent, og har fått en somatisk eller psykiatrisk rolle. Men de fleste av oss er heldigvis ikke kommet så langt. Er det ikke da i siste omgang et lederansvar å skape helsefremmende arbeidsplasser?

Vi har hørt mye om helsefarlige ledere opp igjennom årene. Men hva med helseskapende ledere?

Hvordan er de? Det er ikke nok å unngå å ha en psykopat til sjef. Hva er helseskapende atferd?

Etter hvert vet vi ganske mye om det. Det handler særlig om fem dimensjoner:

1. Kontroll (oversikt/velge selv)

2. Støtte

3. Mening

4. Gode vaner

5. Mental fleksibilitet

Jo bedre du kommer ut på disse dimensjonene, jo mindre stresset er/blir du. Det er forsket mye på dette, og bl.a. prof. Stein Knardahl på STAMI (Statens Arbeidsmiljøinstitutt) fremhever dette med kontroll; muligheten til å velge mellom flere måter å gjøre jobben på, og muligheten til å påvirke når du har valgt. Bedriftshelsetjenesten har tradisjonelt i Norge ikke klart å involvere seg i forebyggende helsearbeid. Bedriftslegen har tatt "den årlige sjekken", og møter pliktskyldigst i AMU (Arbeidsmiljøutvalget) for å kommentere sykefraværet. Ledelsen på sin side er opptatt av resultater, og har ikke tid til å tenke på helse.

Som om helse ikke har noe med resultater å gjøre?

Kanskje er det slik at ledere vet for lite om hvordan man skaper en helsefremmende arbeidsplass? Inkluderende Arbeidsliv er det viktigste pågående initiativ fra politikere og myndigheter som har til hovedhensikt å få ned sykefraværet med 20%. Foreløpig har det ikke gitt merkbare resultater.

Kan det være fordi man stort sett har fokusert på å få de syke til å komme tilbake til jobb, og for lite på å forebygge, slik at vi ikke blir syke og må være borte fra jobb?

Kunsten å hindre at medarbeiderne blir syke er vanskeligere enn å "attføre". Attføring er for trygde og helsevesentet. Forebygging er for ledere. Men er de kompetente til det? Mye tyder på at de ikke er det.

På Handelshøyskolen lærte vi litt om strategier, profittmaksimering, kostnadskontroll, markedsstrategier, rentemarginer osv osv, men ingen snakket om sunne organisasjoner og medarbeidere.

Bortsett fra en bok av to karer som het Emery og Thorsrud, som skrev om "arbeiderkollektivet", men de er visst glemt? I dag er vi alle arbeidere og alle ledere. På tide å friske opp og fornye vår kunnskap om hva som gjør at mennesker engasjerer seg positivt og vokser?

Asbjørn Wahl skriver i kapittelet om "Arbeidslivets brutalisering under markedsliberalismen: "Verken psykologenes individuelle mestring eller politikernes overflatiske tiltak fjerner årsakene til arbeidslivets brutalisering under markedsliberalismen. En mer omfattende sosial kamp med et systemkritisk perspektiv er derfor nødvendig, dersom man ønsker å komme de underliggende drivkreftene til livs".

Wahl hevder videre at politikernes bekymring i for stor grad har forholdt seg til økningen i utgiftene på trygdebudsjettet, istedenfor de underliggende drivkreftene.

Noe av svaret, sier han, ligger i de grenseløse jobbene. For egen del ville jeg tilføye "og våre grenseløse liv".

I en verden med en digital puls som slår stadig raskere er det vanskelig å finne ro og fotfeste. Ligger ikke noe av utfordringen i å arbeide med oss selv, med egen stressmestring og bruk av egne talenter?

Det betyr ikke at vi ikke også skal arbeide for et samfunn uten grådighet og aggresjon, der alt foregår i et riktig tempo. Men jeg er redd vi må vente uendelig lenge på det samfunnet? Og helt til slutt: kanskje ikke jobben er den største stressoren i våre liv, men "tiden" og "livet"?

Leter vi på riktig sted? Alle kjenner vel historien om Nasrudin som lette etter husnøkkelen sin under lyktestolpen sent en kveld. Riktignok hadde han mistet nøkkelen inne i hagen, men her under lyktestolpen var det jo så godt lys!

Christian H. Rafn

2004-11-16 Torny Annina Berg