Vi lever i fristelsenes og grådighetens tidsalder

Det er lett å mene at man skal holde seg til reglene for god skikk og moral, men det er vanskelig å etterleve. Og grunnen er rett og slett fristelse, mener Stein Ringen, professor i sosiologi og sosialpolitikk ved universitetet i Oxford. En norsk oversettelse av et yndet engelsk ordspill, er meget brukt i diskusjoner om grådighet, særlig i vår utmerkede tabloidpresse. Ordet er "fat cats". Det er en eksklusiv klubb:

Artikkelen er skrevet av Stein Ringen, professor i sosiologi og sosialpolitikk ved Universitetet i Oxford. Kronikk i Aftenposten 2002.

Mange ledere har høye lønninger og brede opsjoner, men ikke alle av dem er feite katter. Det er ikke så mye pengene det kommer an på som måten. En feit katt er en som har fått mye med svak begrunnelse, og er begrunnelsen veldig svak, er det heller ikke så mye utbytte som skal til.

Det er ikke snakk om næringslivsledere i sin store alminnelighet og heller ikke om høye lønninger i og for seg. Jeg vil bare trekke frem det som er ubegrunnet. Ubegrunnede belønninger gjør stor samfunnsskade, ikke litt skade, men veldig skade.

Det er et ubehagelig faktum at mange bedrifter gir sine ledere ubegrunnede lønninger og fordeler. Et ferskt tilfelle er firmaet Geelmuyden.Kiese, hvor lederne i fjor avsluttet et stort tapsår med å bevilge seg selv romslige bonuser. Tilfellet er ikke enestående, som alle lesere av avisenes finanssider vil vite.

Siden jeg er optimist og tror på det gode i mennesket, antar jeg at de aller fleste av oss er skikkelige folk som ønsker å leve våre liv i orden og anstendighet og som gode borgere. Dette gjelder enten vi er blant de store eller små og enten vi har vårt virke i eller utenfor næringslivet. For de fleste av oss er det helt sentralt i vår selvforståelse og identitet at vi ønsker å se oss selv som folk som gjør rett og skjell for seg.

Men her møter vi et problem som også kan formuleres enkelt: Dette er en forferdelig vanskelig ambisjon. Det er lett å mene at jeg skal holde meg til reglene om god skikk og moral, men vanskelig å gjøre det. Grunnen er - helt uten ironi - fristelse. Å gjøre rett er en uopphørlig kamp mot fristelsen til å gjøre det som er lettvint, fordelaktig, kortsiktig og profitabelt. Vanlige folks vanlige ambisjon om å leve livet rakt er en uopphørlig kamp med ytre og indre demoner.

Der ute i samfunnet har Per og Kari et oppriktig ønske om å te seg som skikkelige borgere.

Omgitt av fristelser til å jukse litt og ta snarveier og innersvinger. Dette er i virkeligheten hverdagens drama: Å være grundig selv der en lettvinthet trolig holder - journalistens dilemma: Å ta tid til kvalitetskontroll selv der ingen vil overprøve deg - statistikerens og rørleggerens dilemma, å betale på T-banen selv når sjansene for kontroll er minimale - ungdommens dilemma.

Vi sitter ubønnhørlig i en felle hvor det ofte er vanskeligere å holde seg til det en vet er rett enn å ta snarveien til det som er mer eller mindre på kanten. I denne kampen trenger vi argumenter og begrunnelser for å holde oss til det som er rett selv når det mer profitable er lettere tilgjengelig.

Denne ambisjonen oppfyller ikke seg selv.

Vi klarer den ikke uten refleksjon, anstrengelse, besluttsomhet og valg. Og det igjen klarer vi ikke uten argumenter, uten stemmer i vårt indre som sier til oss at det skal du gjøre og mene og det ikke. På den pinebenken sitter vi alle. Vi har ikke så mye vi skal ha sagt, og det er oftest ikke så dramatiske valgmuligheter vi har foran oss, men vi må alle gjøre våre valg. Skal jeg kjøre i 90 kilometer i timen eller dundre på i 120?

De feite kattene tar seg for så vidt til rette av andres penger - noen må vel betale - men det er ikke pengene som er hovedsaken. Her foregår det et annet og mer subtilt tyveri. De stjeler fra småkårsfolk de argumentene de trenger for å klare å være skikkelige folk. Pengene stjeler de kanskje fra andre som ikke sitter så trangt i det, men argumentene tar de fra folk som virkelig trenger dem.

Hvordan skulle Kari og Per kunne reagere på noen annen måte ennå høre en indre stemme som sier at når de store tar for seg, må vel også jeg kunne gjøre som jeg vil. Vi kunne selvfølgelig si at de store lever i en verden for seg. Det har ikke noe med oss å gjøre. De får drive med sitt og vi med vårt. Men slik reagerer vi ikke. Tvert imot griper vi med begjærlighet etter de dårlige eksemplene.

Vårt forsett om å være skikkelige folk koster.

Vi trenger og vi vil ha argumenter for å holde oss selv i nakken. Men samtidig er vi på leting etter argumenter for det motsatte. Hvis vi kan kjenne at vi har berettiget grunn til å sette oss selv og egeninteressen først og holde oss til det som er profitabelt, har vi det bra. Da kan vi høste der vi ikke har sådd uten å betale med vond smak i munnen. Vi slipper omkostninger og oppofrelser fordi vi har fått i gave argumenter som sier oss at det som lokker, er OK og berettiget.

Bedriftsledere har virkelig makt og kan gi seg selv fordeler som monner.

Per og Kari, derimot, har ingen slik makt. De kunne ikke, hvor mye de enn ville, gi seg selv bonuser, opsjoner, fallskjermer og etterlønn. De har ikke makt til å gi seg selv av andres penger. Deres reaksjoner må bli hverdagslige. Vi sier kanskje til oss selv at de som mener seg bedre enn oss andre, plyndrer sine bedrifter og fratar resten av oss ære. Da kan vel også jeg gjøre som jeg vil. Jeg kjører i 110 om det behager meg. Hvorfor ikke? Jeg snyter på skatten, eller i alle fall later jeg som om jeg gjør det. Jeg jukser på jobben og melder meg syk når jeg kjenner meg doven. Jeg sitter brei til skrevs ved selskapsbordet og klager på politikerne og sprer politikerforakt. Hvorfor ikke, for pokker?

I Norge er vi rikere enn noen andre, og vi har en standard av kvalitet og rettferdighet uten sidestykke.

Men dette samfunnet har ikke ledelse nok til at det kan gi sitt folk livskraftige gode eksempler å leve etter.

For ledelse ser vi til våre politikere og til toppene i næringslivet. Om vi har god ledelse i politikken, kan vi diskutere, men det er i hvert fall ikke til politikken at Per og Kari kan gå for å finne de dårlige eksemplene. I næringslivet har vi sikkert for det meste god ledelse, men de dårlige eksemplene er mange nok til å gjøre skade.

Det vi kan beskylde næringslivet for kollektivt, etter min mening, er ikke grådighet, men at det ikke reageres med klare og rake signaler mot de dårlige eksemplene.

Næringslivets ledere driver ledelse i sine bedrifter, men gjør for lite for å tilfredsstille samfunnets behov for ledelse. Resultatet er, til tross for velstand og god standard, en kollektiv psykologi av grådighet, misunnelse og surhet, tillitskrise og forvitring av solidaritet.

Jeg er selvfølgelig oppmerksom på at identitet, tillit og solidaritet er kompliserte forhold med sosiologisk og historisk sammensatte betingelser.

Forfallet i disse verdiene kan ikke tilskrives noen få fat cats alene, men kattene gjør sitt ved sitt tyveri av godtfolks argumenter.

Den skaden de gjør, er at de forleder Kari og Per til å mistro andre, til å leve som de ikke ønsker, til å tro det de ikke ønsker å tro på og til å se seg selv som folk de ikke ønsker å være.

2003-02-07 Torny Anina