Vår tids filosofi nedvurderer friheten

Nedvurderingen av frihet er et uhyggelig trekk ved dagens europeiske filosofi, skrev forfatter og filosof Kjell Madsen i Aftenposten for noen år tilbake. Det er som om det nå finnes et stilltiende samtykke om at temaet hører hjemme i den økonomiske sfære, der markedet på sin side utgjør en trussel mot de sanne humane verdier, påpekte han.

Beskrivelse  -delvis gjengivelse- av eldre artikkel i Aftenposten- skrevet av Kjell Madsen for noen år tilbake 

HVOR OFTE BLIR DET IKKE ANTYDET , eller sagt rett ut, at individets frihet betyr en trussel mot ett eller annet som alltid er mer verdifullt? For filosofien er en slik holdning selvmorderisk. Dersom tanken oppgir sin forpliktelse på frihet, oppgir den seg selv. Men i dagens europeiske filosofi ser man også en tilbøyelighet til å heve en slik selvfornektelse til skyene.

Det finnes en rekke ulike definisjoner av "frihet". I denne sammenheng kan man med fordel tenke på individets selvstendighet eller autonomi, nærmere bestemt evne og mulighet til å gjøre det man ønsker. Er det noe som kjennetegner Vestens politiske tenkning i nyere tid, så må det være innsikt i vanskelighetene med å forene sivilisert samliv med individuell frihet.

Thomas Hobbes' dystre visjon ( alles krig mot alle) er den grunnleggende moderne innfallsvinkel. Senere har mange søkt å unngå Hobbes' autoritære løsning, de fremste etiske og politiske tenkere har kjempet hardt for å forsvare friheten mot dens bakvaskere og undergravere. Den liberale tradisjon fra tyskeren Immanuel Kant over engelskmannen John Stuart Mill til amerikaneren John Rawls utgjør en fornem linje i dette forsvaret, politisk uten tvil den viktigste.

Hos Rawls, en av samtidens sentrale moralfilosofer, blir frihet fremhevet som det første av to grunnleggende rettferdighetsprinsipper, noe forenklet kan det uttrykkes slik: Ethvert menneske skal ha rett til en frihet som er forenlig med en like omfattende frihet for alle andre. Vi ser at den enes frihet straks tenkes i forhold til de andres; dette prinsippet blir så supplert av tanken om at sosiale og økonomiske ulikheter må vurderes mot de svakes interesser.

I den liberale tradisjon, kjernen i moderne humanisme, tenkes frihetens verdi i en konstellasjon av verdier, den mest kjente er selvsagt slagordet fra den store revolusjonen: Frihet, likhet, brorskap. Men politisk teori er ikke nok, filosofien må også utarbeide en frihetens metafysikk. Den oppgaven blir farlig neglisjert i dag, den franske eksistensialismen synes å være det siste bidraget.

Dessverre mangler vi forutsetninger for å motta hjelp (førstehjelp) fra de asiatiske tradisjonene, som kanskje ikke har bidratt med mye til liberal teori, men med desto mer til innsikt i frihetens dypeste dimensjon - ukjent område for alle som har latt seg påvirke og forme av franske impulser gjennom de siste 30-40 år, og det er ikke få. Det er som om Frankrike, i et anfall av desperat selvkritikk, har gått inn for å nedgradere sine klassiske bidrag til filosofien.

Tidligere ble Descartes og Rousseau fremhevet, de er nå falne storheter, i dag fremtrer Robespierre og de Maistre (reaksjonens fremste ideolog) som de relevante skikkelsene, for hos dem viser angivelig den tradisjonelle humanismen sitt sanne ansikt. Hvis man da ikke oppdager dette ansikt i Auschwitz. Det finnes en utrolig tendens til å gjøre den liberale tradisjon ansvarlig for de anti-liberales forbrytelser.

NÅR SÅ EN ÆRVERDIG HUMANIST som Asbjørn Aarnes lar seg provosere av at en teolog og en filosof omtaler frihet som en vesentlig etisk verdi (Aftenposten 3. september), da er det grunn til å reflektere ytterligere over saken. Det holder ikke å betone gjensidig anerkjennelse og respekt, skriver Aarnes, for "spissformuleringen om friheten ødelegger det hele". Han gir inntrykk av at frihet ikke kan være annet enn alles krig mot alle.

Den postmoderne trend i filosofien - med "fundamental-etikken" som mektigste impuls - avviser den tradisjonelle humanismen. Aarnes formulerte det for noen år siden slik: "Feilen ved den tradisjonelle humanisme var at den søkte det humane der hvor det ikke var å finne: i stoltheten, verdigheten og autonomien Det humane ligger i sårbarheten, ikke i verdigheten", ifølge Aarnes, som her bygger på filosofen Emmanuel Levinas.

Jeg oppfatter dette som blindhet for frihetens metafysikk, som er eldre enn alle idéer om konkurransens velsignelser og samfunnspaktens nødvendighet. Den kristne arv kan ikke forklare motviljen mot verdighet og frihet. Hva med Jesu ord: "Sannheten skal frigjøre dere"? Her er det neppe tale om en frigjøring til alles krig mot alle.

Men hva kan det da dreie seg om? Man har mistet interessen og søker ikke lenger noe svar. Da blir det bare rimelig at markedsliberalismen får monopol på ordet frihet. Det kan være klokt å søke støtte i egne tradisjoner. Vi trenger ikke gå til Asia for å gjenreise sans for friheten, vi trenger ikke engang gå til utlandet. I diktergeniet Henrik Wergeland har vi en frihetstenker av rang, en som særegent forener motiver fra opplysningstid og romantikk.

Er noe tema hos Wergeland mer samlende, mer karakteristisk for personligheten, enn det som nå er anklaget? Wergeland kjente meget vel frihetens før-etiske karakter, han visste at frihet også er frihet til det onde. Det har teologien fremhevet fra gammelt av, men Wergeland ser mer og formulerer det berømte utsagn at "Frihed er Himmelens Sag" og den neste linjen (i diktet "Det befriede Europa") lyder: "Var Englen ei fri, da i Himmelen Opstand!" Som om frihet er noe man naturligvis forbinder med engler! På det punktet står tradisjonen for et annet syn; den engel som vil frihet, blir fort en fallen engel.

Tradisjonen om det.

" Wergeland erklærer, i utallige sammenhenger, at det umulig kan være noe himmelsk ved ufrihet. Den som er i Guds nærhet, er fremfor alt fri. Der merkes frihetens pust. Frihet er Guds ånde. " erkjenner Kjall Madsen videre.

I HOVEDVERKET Skabelsen, Mennesket og Messias er tre store ord ledestjerner: Sannhet, Frihet, Kjærlighet. For er det tale om frihet som verdi, da må verdien settes i en konstellasjon. En frihet som har løsrevet seg fra sannhet og kjærlighet, som nekter å anerkjenne dem og ikke på noen måte frykter dem, det er demonisk frihet. Samvirket blir godt bare hvis det også sondres klart; nå må ikke alt røres sammen til Det Godes Graut, noe som lett kan skje, ikke bare hos høyidealistiske diktere, også hos velmenende humanister uten sans for teologi. Sannhet, frihet og kjærlighet er en konstellasjon av distinksjoner, av distinkt smak. Sannhet smaker av objektivitet; frihet av suverenitet; kjærlighet av omsorg og omtanke for andre.

En enhet som ikke opprettholder spenning mellom disse tre, kan bli menneskelig tilintetgjørende, mener Madsen. En mektig tendens i samtidens tenkning nedtoner friheten ved å hensette den til en mer enn 350 år gammel politisk modell. Bør vi sette vår lit til sannhet og kjærlighet - uten frihet? Det er en oppskrift på moralsk og politisk fanatisme. Uten frihet utvikles en ånd beslektet med den som holder på en definitiv åpenbaring i et hellig skrift, som Bibelen eller Koranen, og utleder alt derfra. Javel, men hvis friheten ikke fjernes, bare gjennomtrenges av, går opp i en "syntese" med sannhet og kjærlighet? Det virker i dag, etter diverse historiske erfaringer med anti-liberal frihetstenkning, naivt å tro at noe slikt ville være bedre; også det er en skummel politisk oppskrift.

Nei, frihetsverdien må beholde sin suverene, asosiale skarphet, provoserende for alle andre verdier, som heller ikke taper sin styrke, og vi må ha en konstant debatt om hva slags frihet og hvilke friheter (privilegier) som må vike for andre hensyn, presiserer Madsen. Full enighet om slike spørsmål bør man ikke regne med. Unison enighet er ingen gyldig utopi.

HVORFOR ANTA at den barmhjertige samaritan er blitt fratatt sin frihet? Frihet er jo en forutsetning for det gode. For Madsen virker det etisk lettsindig å omtale frihet som en motkraft til sann humanisme, å bruke vår sårbarhet som et argument mot vår frihet. Etter erfaring med det 20. århundres totalitære bevegelser, der nettopp individets autonomi var dødelig truet, er det mildt sagt dumt å betrakte friheten som en annenrangs verdi, alltid underordnet noe annet. ..(!)......

 

 

2006-01-12 Torny Annina Berg